Ögonfröjdens CC to Skjærgaarden.
04.08.2000 - 28.01.2011
Klokka ringer 04.50. Det er på tide å stå opp. Jobben kaller. Hele huset er helt stille. Ingen hale som dunker mens den logrer, lyden av en gammel hund som reiser seg for å ønske god morgen er ikke der. To mørke, kloke øyne som ser opp på deg innrammet i et grått ansikt mangler. Alt er helt stille..... En hundeskål for mye, en fòrdunk med navnet hennes, ei halsreim og et leiebånd. Tankene vandrer tilbake til begynnelsen.......
CC kom til meg når hun var ca 1,5 år. Hun hadde inntil da bodd hos Tone og resten av familien på Skjærgaardens kennel. Jeg var heldig å skulle få låne henne i ei uke. En av mine daværende hannhunder trengte en lekekamerat med litt futt og fart. Og hvem passet ikke bedre enn den lille minigrisen fra Sverige som Leif kalte henne En uke ble til to uker, og to uker ble til et langt liv og 9 år. CC fylte en plass i hjertene våre allerede når hun kom til Norge som 8 uker gammel valp. En bestemt dame har hun vært hele livet. Hun visste hva hun ville, og hvordan hun skulle ha det. Det skal sant sies at vi ikke alltid var enige om hvordan saker og ting skulle fungere. Og på et tidspunkt var det i tankene mine å levere henne tilbake til Tone. CC var en hund med stor H. Masse vilje og en stor personlighet. Men hjertet vant og CC ble hos meg. Jeg la meg i hardtrening. Jeg måtte bli en bedre leder for flokken min. Jeg måtte lede henne. Og ikke la hun lede meg. Sammen lærte vi begge en hel masse og CC utviklet seg til å bli den naturlige sjefen i hundeflokken vår. Vi samarbeidet bedre og bedre. Et blikk eller en bevegelse fortalte meg hva hennes neste trekk var. Damen hadde også en masse humor i tillegg til sin store personlighet. Sånn som når hun for eksempel lå helt stille på plassen sin i gangen utenfor kjøkkenet. -Jeg kunne se at hun smugtittet ut igjennom øyevippene sine. Latet som hun sov. Når kattene smøg seg forbi snuten hennes klappet hun med tennene i løseluften, de skvatt himmelhøyt hver gang, og CC lå å gliste og lo for seg selv.
CC fulgte meg i tykt og tynt. Oppturer og nedturer. Igjennom psykisk og fysisk vanskelige tider, samlivsbrudd, forelskelse, død, hennes egne valper, singellivet og flytting. Med flyttingen kom det to nye hunder inn i flokken vår. Etter kun kort tid fant alle sin plass og rangen innad i flokken var etablert. CC tronet igjen på toppen som den dronningen hun var. Selvsagt ble grensene testet fra tid til annen. Men da var hun på pletten; hun regjerte konsekvent og rettferdig. Hun valgte sin etterfølger i god tid før hun forlot oss. Stompa fikk opplæring i kulissene igjennom flere år. Ingenting ble overlatt til tilfeldighetene med denne damen nei!
CC elsket å reise på turer med bilen. Overnatte på hytter eller i campingvogna var alltid like stas. En av hennes lidenskaper var utstilling. Hun gjorde det ikke så veldig bra i ringen før hun ble en eldre dame. Men humøret var på topp hele tiden; og hun laget nok en del show for tilskuerne som satt ringside. Det hendte ikke sjeldent at jeg kom ut av ringen med en blødende finger fordi hun tok den sammen med godbiten i sin iver etter å prestere. Hun kunne etter hvert titulere seg som Norsk Utstillings Champion. CC ble også mamma til to valpekull på Skjærgaarden. Der var det til sammen 14 valper. Det siste kullet ble stridt for henne. Det endte med keisersnitt etter en heller treg fødsel. Hos dyrlegene i vårt distrikt var det liten hjelp og få; ferie viste seg å være stikkordet. Så vi måtte reise helt til Grimstad?.. Da hadde jeg hjertet i halsen og redselen for å miste henne grep som en kald klo rundt hjertet mitt. Men CC er en fighter! Hun oppdro de søte små og var en flink mor. Alle hennes avkom er i dag flotte representanter for rasen. De gleder sine familier og alle rundt seg :)
CC elsket også å gå lange turer i skogen. Hvis hun fikk løpe løs var lykken å stikke av slik at vi ble bekymret. Når hun syntes hun hadde pint oss lenge nok, kom hun tilbake med tunga hengende på knærne. Men det var bare 5-10 minutter i laderen, så var hun i gang igjen. Bading var også en av hennes favoritt sysler. Svømme i 1-1,5 time etter kanoen sammen med de andre hundene var gøy. Egen redningsvest var en nødvendighet. De siste årene gikk det ikke fullt så fort lenger; men hun holdt ut og var med på turene sammen med alle de andre. Pølser på bål, kakao og griseøre i sekken var alltid like moro. Kvalitetstid.
I august 2010 slo bomben ned. CC som aldri hadde vært syk en dag i hele sitt liv viste tegn på at ikke alt var som det skulle. Jeg kjenner hundene mine godt; og skjønte med en gang at noe var feil. Vi kontaktet dyrlegen. Jeg mistenkte urinveis infeksjon. Hun hadde akkurat hatt løpetid og vi hadde badet mye. Så jeg regnet med at noe hadde funnet veien inn på uønskede plasser. Vår faste veterinær var ikke tilstede; men vi måtte gjerne komme å sjekke urinen hennes. Og eventuelt ta blodprøve om det skulle vise seg å være nødvendig. Som sagt så gjort. Stripsen viste ingen utslag så urinveis infeksjon kunne utelukkes. Det ble da tatt en blodprøve. Vi ble kontaktet av vår faste dyrlege noen dager etterpå og fikk beskjed om at blodsukkeret hennes var litt over normalt på prøvetidspunktet. (Normalen på hund og menneske er 3,6-6,9 og CC hadde 8.) Han ville gjerne ha oss ut for en ny prøve. Dyrlegen mente vi kunne være heldige å holde dette i sjakk med diabetesfòr. Så CC spiste kun denne dietten i en uke før vi tok en ny blodprøve. Jeg kjente det på kroppen min at dette ikke hadde hjulpet allverdens for jenta vår. Og ganske riktig; svaret viste blodsukker verdier på 23,3....... Dyrlegen mente at det nærmet seg kritiske nivåer og at vi ville miste henne innenfor dager om vi ikke begynte behandling med insulin. Så da startet målinger av blodsukker og vi måtte sette insulin morgen og kveld. Vi holdt fingrene og tærne krysset for at dette skulle gjøre at vi fikk dronninga vår tilbake i samme form som hun var bare 3 uker tidligere. Hun tok av seg 6 kg på kort tid; og ble nok litt redusert. MEN livsgleden var i øynene hennes; og da var det verdt et forsøk! CC lurte både døden og veterinæren. Etter en intens kamp mot blodsukkeret vant hun og nivåene ramlet ned til det normale.
Vi pustet naturlig nok lettet ut. Hun kviknet til igjen, satt ny tykk pels, la på seg de kiloene hun hadde mistet og ble seg selv. Synet og hørselen var ikke som den hadde vært; men damen vår var med i skogen på lange turer og lekte med de andre med et smil om munnen. All redselen ble snudd til dobbel glede. Som en liten kuriositet kan det nevnes at CC avsluttet utstillingsåret 2010 som NLBK`s mestvinnende veteran i tillegg til at hun juni samme år bestod SoR (Svømme- og Redningsprøven) i en alder av nesten 10 år!
Livet gikk som normalt i et halvt år før redselens klo skulle stramme grepet på nytt. Ny løpetid. Nye problemer. Nye tilbakefall. Vi startet behandling med engang målingene viste forhøyet blodsukker. Etter to uker med gråt, håp, stille bønner, lys og mørke bestemte vi at CC skulle få slippe med sin verdighet i behold. Hun skulle få dø før hun ble så utmattet at hun ble likegyldig. Mens hun fremdeles var flokkens leder. Mens hun fremdeles var CC.
Den gamle damen forlot oss med alle de andre hundene tett inntil seg, liggende i mitt fang. Som vanlig skulle hun ha siste ordet; ingen skulle fortelle henne når tiden var inne. Hun visste som vanlig best selv. Nå er hun blitt en stjerne på himmelen, ikke bare for oss, men for alle som stopper opp å tar seg tid til å se seg rundt.
Sorgen for en hund kan ikke beskrives. Hun var jo gammel er det mange som sier, men det er slett ikke lettere å miste dem likevel. Man deler så uendelig mye. Det går ikke en eneste dag uten at vi snakker om henne eller tenker på henne. Når vi går turer på kvelden og stjernene skinner føler vi at hun er der sammen med oss. Flokken hennes viser også sorg. De er stille, legger seg på hennes liggeplasser, ser på oss med bedrøvede blikk og logrer når vi nevner navnet hennes. Livet hos oss går videre; minnene bærer vi med oss i hjertet. Tiden med CC vil alltid være en tid vi ser tilbake på med glede.
Hele huset er helt stille..... Ingen hale som dunker mens den logrer, lyden av en gammel hund som reiser seg for å ønske god morgen er ikke der. To mørke, kloke øyne som ser opp på deg innrammet i et grått ansikt mangler. Alt er helt stille.... En hundeskål for mye, en fòrdunk med navnet hennes, ei halsreim og et leiebånd. Jeg ser ut på den mørke nattehimmelen. Stjernene blinker å titter ned på meg. CC blinker og titter ned på meg.
